Temaside
På Østmarka Hverdagsterapis Temaside skriver vi om ulike problemstillinger. Dette kan være faglige betraktninger om problematikk knyttet til utroskap, sykdom, depresjon, angst og samlivsbrudd.
Utroskap
Utroskap er mer utbredt enn mange tror. Årsaker til utroskap kan være mange. Spenning, forelskelse, udekkede behov, bekreftelse, ønsket om å finne en utgang på forholdet man er i. Vi erfarer at for den utro parten, er det ofte vanskelig å finne en forklaring på hva man følte, tenkte og vurderte da man valgte å være utro. Samtidig er det vanskelig for den bedratte parten å se at forklaringen som gis er «god» eller «akseptabel». Vi tenker at dette kan henge sammen med at når utroskap rammer, er dette så vondt at det ikke finnes en god forklaring – det er uansett uforståelig. Når utroskapen avdekkes eller innrømmes, oppstår en krise i parforholdet. Omfanget og varigheten på utroskapen vil for mange i stor grad påvirke hvilke følelser som kommer og intensiteten på disse.
Mange av dem vi snakker med sier at de alltid har tenkt at forholdet er over dersom partner er utro. Når de så står midt i det og utroskapen er et faktum, reagerer de helt annerledes enn hva de tenkte de ville. Avveining av følelser, fordeler og ulemper ved et eventuelt brudd kan medføre at man likevel ønsker å bli i forholdet, til tross for utroskapen. En utroskapskrise vil bety mange ulike og intense følelser, både hos den som er bedratt og den som har vært utro. Det kan være sjokk, vantro, sorg, utrygghet, forstyrret tilknytning til partner, negativt selvsyn, mistillit, manglende fremtidstro, opplevelse av meningsløshet, skam, anger, dårlig samvittighet, resignasjon. Å romme disse følelsene oppleves massivt og utfordrende for et parforhold. Følelsene er ikke konstante og kan komme og gå, avløse hverandre, og mange opptrer samtidig. Dette oppleves svært intenst for begge parter.
Vi vet at det er avgjørende at den som har vært utro, tar hele ansvaret for utroskapen på seg og ikke legger skyld på parforholdet eller den bedratte. Å oppleve savn eller mangler i parforholdet legitimerer ikke utroskapen for den bedratte. Det er videre viktig at den som har vært utro klarer stå i gjentagende spørsmål om varighet, omfang og detaljer; tåle partners følelsesmessige reaksjoner på svik og løgn; tåle reaksjoner som sinne, tristhet, gråt og klander.
Den som er bedratt må på et tidspunkt bestemme seg for å tro på hva den andre sier, tro på oppriktig anger og ønsket om å gjøre godt igjen. Det å bestemme seg for å tro på er ikke det samme som at man får dette til hele tiden. Tillit må bygges over tid. Tillit er ikke en konstant størrelse, men kan være situasjonsbetinget. Vi mener at tilgivelse, både det å tilgi og bli tilgitt, er en viktig del av bearbeidingen for begge i parforholdet. Når man sier at man tilgir, betyr det likevel ikke at alt er bra og glemt, men at man har kommet et lite stykke på vei i egen bearbeiding.
Å komme seg ut av en utroskapskrise er et stort samarbeidsprosjekt og krever mye av begge. Vi vet at å oppsøke profesjonell hjelp så tidlig som mulig fremmer muligheten til en god reparering av forholdet. For å komme dit kreves tid, innsats, tålmodighet og vilje fra begge, på godt og vondt. Parterapeuten er ikke fordømmende og vil lytte til begges historier om utroskapen. Parterapeuten vil registrere, sortere, anerkjenne og akseptere tanker, følelser og reaksjoner. Parterapeuten vil kartlegge ressurser og sårbarhet i forholdet for å se hva som fremmer eller hindrer konstruktiv videre utvikling. Det legges vekt på at paret jobber med å se på seg selv som et team, et team som jobber sammen om felles uttalte mål for forholdet. For noen vil parterapi etter utroskap munne ut i et brudd. For andre klarer man ved hjelp av parterapi å finne frem til et forhold begge har lyst til å være i og arbeide videre med.
——
Når sykdom rammer
De aller fleste vet hvordan det oppleves når kroppen blir slått ut av en virusinfeksjon. Hvordan det kjennes når kroppen slett ikke er på lag, hvordan det påvirker humøret. Og ikke minst hvordan det påvirker, vanskeliggjør eller setter en stopper for planer som er lagt, arbeid som skal gjøres, forpliktelser i hjem og familie.
Kronisk, alvorlig eller livstruende sykdom vil i langt større grad enn man er forberedt på påvirke hverdagen, på jobb og privat, i relasjon til andre og til seg selv. Alvorlig eller kronisk sykdom er langt mer enn rene symptomer som smerter, plager, nedsatte fysiske funksjoner og behandlingstiltak i helsevesenet. De fysiske rammebetingelsene man hittil har hatt i hverdagen kan være drastisk endret. Disse endringene kan også påvirke de psykososiale rammebetingelsene man har. Og for noen vil også sosioøkonomiske forhold bli påvirket.
Å ta inn over seg egen kropps endrede forutsetninger for å prestere og delta på ulike handlingsarenaer er en tung prosess. En prosess som kan starte brått med beskjed fra lege om noe nylig oppdaget. For andre kan det være snakk om en lengre vei med økende fysiske smerter, plager og nedsatte fysiske funksjoner. Egen erkjennelsesprosess rundt fysisk helse kan omfatte sjokk og vantro, benektelse og ignoranse, redsel, endrede fremtidsutsikter, redefinering av hvem man er, hvilke drømmer og planer som er realistiske, opplevelse av tap.
I alt dette er det svært vanlig å kjenne på sterke sorgreaksjoner. I kampen om å ta tilbake hverdagen er det viktig å ta disse på alvor og erkjenne at man står i reell sorg over hvilken vei livet tok. Kjenne og akseptere hvordan det påvirker en selv og de rundt. Evne til å akseptere de nye betingelsene i livet er en forutsetning for å klare å ta seg videre, fysisk som psykisk. Akseptere nytt funksjonsnivå og legge forventingene til seg selv deretter. Dette krever beinhard innsats, og det tar tid. Det kan være en ensom prosess om man ikke deler den med sine nærmeste, som noen velger å la være. Enten for å skjerme sine nærmeste, eller for å skjerme seg selv. Andre kan kjenne på at de ikke synes de har noen å dele med.
Deling er styrke, om enn man kjenner seg aldri så svak eller redd. Deling er erkjennelse, si det høyt, se seg selv i den sammenhengen man befinner seg i og som man skal leve livet i. For noen vil det være nyttig å oppsøke profesjonell hjelp for å sortere egne reaksjoner, følelser og tanker – for å få hjelp til å takle sorgreaksjoner og komme frem til en aksept for ny livssituasjon og de nye premissene.
——
Er du deprimert?
Depresjon er ikke det samme som å være nedstemt eller lei seg. Depresjon er en livshemmende tilstand som vedvarer over tid og som kan gå utover jobb, nettverk, sosiale aktiviteter, og til og med ønsket om å leve. Depresjon kan gi senket stemningsleie, fravær av interesse og glede, tretthet og energitap. Mange velger å isolere seg, og dette kan bidra til en negativ spiral der ingenting blir lystbetont. Mennesker er sosiale og trenger sine relasjoner. Sosial isolasjon kan understreke og forverre en allerede pågående vond depresjon. På samme måte kan sosial isolasjon forårsake en depresjon. Dette har vi sett mange eksempler på nå under pandemien.
Vår erfaring er at depresjon kan medføre at bekymringer, utfordringer og usikkerheter ses på som en stor og uoverkommelig masse. Noen beskriver det som en stor mørk stormsky. I terapien sorteres det som synes uoverkommelig inn i mindre og konkretiserte bestanddeler. Deretter ser vi på og vurderer hva som kan gjøres noe med og hva som ikke kan gjøres noe med. Hva er akutt og må tas tak i, og hva er ikke like presserende og som kan legges litt bort. Det å sette ord på tanker, følelser og bekymringer, uttale dem høyt til en annen, er terapeutisk i seg selv. I tillegg vil du få spørsmål fra oss som terapeuter, vi kommer med tilbakemeldinger om hva vi tenker om det du forteller, og vi vil sammen med deg reflektere over nye innfallsvinkler og tankesett. Vi vet også at det du forteller deg selv ofte nok kan bli en sannhet. Mange av disse sannhetene som man mener er gyldige, er vonde og leie. Vi vet at det er gode muligheter å finne andre gyldige og gode sannheter du kan begynne å fortelle deg selv. Det kan vi hjelpe deg med.
——
Plages du av angst?
Hos oss behandler vi primært generalisert angst og panikkangst. Angst et samlebegrep. Dette betyr at det er flere måter angst arter seg på og det er forskjellige grader av angst. Det kan være nyttig å tenke på den generaliserte angsten som en slitasjetilstand. Den som har slik angst opplever vedvarende uro og engstelse. Man blir utslitt, mister selvtillit og selvfølelse. Det kan være en tilstand med konstant redsel og full alarmberedskap. Det er ofte vanskelig å registrere og sette ord på hva som er utgangspunktet når angsten kommer. Panikkangst kan oppleves livstruende, men angsten i seg selv er ikke det. I hjelpeapparatet vil du ofte høre at den største faren er knyttet til fall fra egen høyde, altså at du besvimer. Det er ikke uvanlig at det etter et panikkangstanfall kan utvikles en angst for å få angst og anfall.
Vi tror på at vi i samtaler kan bidra til å konkretisere angsten, beskrive den som vesen: når kommer den, hvordan kjennes den ut, hvilke tanker og følelser har du før, under og etter angsten. Vi utfordrer deg til å være stadig mer konkret om hva du føler og hva som kan være triggeraspekter når du føler angsten. I denne prosessen kan det være like viktig å få avkreftet mulige årsaker som det er å finne frem til hva det er som trigger følelsene. Videre er det viktig å lære seg å skille mellom angsten som noe «ut av det blå» og sunne, normale reaksjoner på ytre hendelser, tanker eller følelser. Dette krever fokus og bevisstgjøring på hva som foregår i deg. Angsten kan vi se på som kroppens minner, kroppen som prøver å si fra om noe viktig du har oversett. Sammen med oss kan du finne ut av dette.
——
Samlivsbrudd - Du og jeg er ikke lenger vi to
Brudd er smertefullt, uansett, om begge ønsker det eller om det er den ene som tar initiativ til det. Avtalen om deg-og-meg-for-alltid er brutt. Livet må redefineres. Hus og hjem skal oppløses og deles. Samvær med barn skal fastsettes, barna skal følges opp med deres reaksjoner på foreldrenes brudd og familiens opphør. Nettverk med familie og venner skal involveres, og for noen, fordeles. Fravær av konflikt ved brudd er det ønskelige, men kan være vanskelig å få til. Om det ikke er uttalte konflikter mellom partene, er det uansett sterke følelser i sving. Du og jeg er ikke lenger vi to er en vond beskjed å få, og en vond beskjed å gi. Den ene eller begge har kjent på misnøye i parforholdet. Kjent på mangler, savn og forventninger som ikke innfris. «A/S Familien» går jevnt og trutt sin gang, men kjæresten i hverdagen mangler. Andre har etablert uønskede mønstre med hakking og småkrangling, som igjen kan ha ført til gjentakende vonde konflikter som oppleves som de samme gang etter gang.
Ettersom årene går kan man kjenne på varierende grad av både evne og vilje til å pleie forholdet. Mange synes de har snakket problemene i hjel uten at dette har ført til noen bedring. Man kjenner på at det ikke er noe bevegelse i positiv retning. Tvilen på egen evne til å få parforholdet opp på et nivå som begge ønsker og kan leve godt med har befestet seg. For andre kan man rett og slett gå tom for vilje til å stå i det lenger. Man ønsker ikke lenger å bruke tid og krefter på noe som virker urealistisk å få til. Om bruddet kommer som lyn fra klar himmel er det den ene som tar initiativ, kanskje etter en individuell prosess som partner ikke har fått ta del i. Den som ønsker brudd har da et følelsesmessig og psykologisk forsprang på sin partner med hensyn til det forestående bruddet, og har bearbeidet, vektet forholdets regnskap på godt og vondt, snakket med venner, kanskje gått i terapi, og landet inn brudd som eneste, beste og nødvendige løsningen.
Noen ganger er det snakk om negative forhold som oppleves som usunne, begrensende og vonde – som man omsider har funnet ut at man må bryte ut av. Ikke sjelden er det en tredjeperson inne i bildet. Den som vil ut av forholdet har forelsket seg og innledet et nytt forhold. Forelskelsen kan være et resultat av en aktiv søken etter noen andre, en grunn til å bryte ut av et forhold som ikke lenger oppleves som tilfredsstillende. For andre kan forelskelsen «komme ut av det blå». Forholdet man er i oppleves positivt og godt. Likevel blir man forelsket og velger å handle ut fra følelsene – man innleder et forhold, og ser etter hvert at dette nye er det man vil. Brudd er den eneste løsningen og man blir utålmodig etter å få leve ut det nye forholdet. Dette kan føre til at man ikke skjønner eller ser at den man har forlatt er i en alvorlig livskrise, i stor sorg etter å ha blitt forlatt. Om den forlattes perspektiv utelates eller glemmes vil man kunne kjenne behov for og etterlyser fremgang, at ekspartner må komme seg videre i livet.
Å bli forlatt er en livskrise og sorgen oppleves tung. Dersom man har trodd at forholdet har vært vekslende, greit eller bra – like fullt kan sjokket være stort når man får beskjed om at man ikke er ønsket som partner lenger. Hvis det har vært en individuell prosess for den som vil ut av forholdet, er det mange som kjenner på at man ikke fikk anledning til å kjempe for forholdet. Man har blitt fratatt muligheten til å vise at man kan endre seg, jobbe for å få det bedre sammen. Man er ikke lenger nok, man har tapt. Kjærlighetssorg er en reell sorg. Har man i tillegg fått beskjed om at «Jeg har truffet en annen.», vil opplevelsen av svik være sterk. Vissheten om at partner har blitt forelsket, innledet et forhold og vært psykisk og fysisk utro, løyet og gått bak ryggen til, er smertefullt og påvirker sorgen i stor grad. Egen sorg kombinert med engstelse for barnas reaksjoner, økonomi, praktiske løsninger med fordeling av hus og hjem er mye og tungt å stå i. Det er tidkrevende sorgbearbeiding. Det er ikke bare å reorientere seg for så å gå videre. Man skal også samarbeide om barna og kanskje etter hvert tåle at den nye kjæresten introduseres for dem og at disse fremover skal dele hverdagen. Man er byttet ut, en annen har overtatt plassen.
Nettverk av familie og venner vil påvirkes av brudd. Bruddets art og prosessen frem mot brudd påvirker reaksjoner og vurderinger i nettverket. I nettverket rundt paret i brudd kan lojalitetskonflikt, stillingstakende for eller mot, eller tilbaketrekking på grunn av usikkerhet alle være vanlige reaksjoner. Et nettverk av venner og familie som støtter, lytter og trår til kan for mange være nok til å komme seg gjennom et brudd. For andre vil det i tillegg være nyttig med profesjonell hjelp, både for å avslutte forholdet og for videre samarbeid om felles barn, men også for individuell bearbeiding av bruddet.