Temaer

UTROSKAP


Utroskap er mer utbredt enn mange tror. Årsaker til utroskap kan være mange. Spenning, forelskelse, udekkede behov, bekreftelse, ønsket om å finne en utgang på forholdet man er i. Vi erfarer at for den utro parten, er det ofte vanskelig å finne en forklaring på hva man følte, tenkte og vurderte da man valgte å være utro. Samtidig er det vanskelig for den bedratte parten å se at forklaringen som gis er «god» eller «akseptabel». Vi tenker at dette kan henge sammen med at når utroskap rammer, er dette så vondt at det ikke finnes en god forklaring – det er uansett uforståelig. Når utroskapen avdekkes eller innrømmes, oppstår en krise i parforholdet. Omfanget og varigheten på utroskapen vil for mange i stor grad påvirke hvilke følelser som kommer og intensiteten på disse.


Mange av dem vi snakker med sier at de alltid har tenkt at forholdet er over dersom partner er utro. Når de så står midt i det og utroskapen er et faktum, reagerer de helt annerledes enn hva de tenkte de ville. Avveining av følelser, fordeler og ulemper ved et eventuelt brudd kan medføre at man likevel ønsker å bli i forholdet, til tross for utroskapen. En utroskapskrise vil bety mange ulike og intense følelser, både hos den som er bedratt og den som har vært utro. Det kan være sjokk, vantro, sorg, utrygghet, forstyrret tilknytning til partner, negativt selvsyn, mistillit, manglende fremtidstro, opplevelse av meningsløshet, skam, anger, dårlig samvittighet, resignasjon. Å romme disse følelsene oppleves massivt og utfordrende for et parforhold. Følelsene er ikke konstante og kan komme og gå, avløse hverandre, og mange opptrer samtidig. Dette oppleves svært intenst for begge parter.


Vi vet at det er avgjørende at den som har vært utro, tar hele ansvaret for utroskapen på seg og ikke legger skyld på parforholdet eller den bedratte. Å oppleve savn eller mangler i parforholdet legitimerer ikke utroskapen for den bedratte. Det er videre viktig at den som har vært utro klarer stå i gjentagende spørsmål om varighet, omfang og detaljer; tåle partners følelsesmessige reaksjoner på svik og løgn; tåle reaksjoner som sinne, tristhet, gråt og klander.


Den som er bedratt må på et tidspunkt bestemme seg for å tro på hva den andre sier, tro på oppriktig anger og ønsket om å gjøre godt igjen. Det å bestemme seg for å tro på er ikke det samme som at man får dette til hele tiden. Tillit må bygges over tid. Tillit er ikke en konstant størrelse, men kan være situasjonsbetinget. Vi mener at tilgivelse, både det å tilgi og bli tilgitt, er en viktig del av bearbeidingen for begge i parforholdet. Når man sier at man tilgir, betyr det likevel ikke at alt er bra og glemt, men at man har kommet et lite stykke på vei i egen bearbeiding.


Å komme seg ut av en utroskapskrise er et stort samarbeidsprosjekt og krever mye av begge. Vi vet at å oppsøke profesjonell hjelp så tidlig som mulig fremmer muligheten til en god reparering av forholdet. For å komme dit kreves tid, innsats, tålmodighet og vilje fra begge, på godt og vondt. Parterapeuten er ikke fordømmende og vil lytte til begges historier om utroskapen. Parterapeuten vil registrere, sortere, anerkjenne og akseptere tanker, følelser og reaksjoner. Parterapeuten vil kartlegge ressurser og sårbarhet i forholdet for å se hva som fremmer eller hindrer konstruktiv videre utvikling. Det legges vekt på at paret jobber med å se på seg selv som et team, et team som jobber sammen om felles uttalte mål for forholdet. For noen vil parterapi etter utroskap munne ut i et brudd. For andre klarer man ved hjelp av parterapi å finne frem til et forhold begge har lyst til å være i og arbeide videre med.

——

NÅR SYKDOM RAMMER


De aller fleste vet hvordan det oppleves når kroppen blir slått ut av en virusinfeksjon. Hvordan det kjennes når kroppen slett ikke er på lag, hvordan det påvirker humøret. Og ikke minst hvordan det påvirker, vanskeliggjør eller setter en stopper for planer som er lagt, arbeid som skal gjøres, forpliktelser i hjem og familie.


Kronisk, alvorlig eller livstruende sykdom vil i langt større grad enn man er forberedt på påvirke hverdagen, på jobb og privat, i relasjon til andre og til seg selv.  Alvorlig eller kronisk sykdom er langt mer enn rene symptomer som smerter, plager, nedsatte fysiske funksjoner og behandlingstiltak i helsevesenet. De fysiske rammebetingelsene man hittil har hatt i hverdagen kan være drastisk endret. Disse endringene kan også påvirke de psykososiale rammebetingelsene man har. Og for noen vil også sosioøkonomiske forhold bli påvirket.


Å ta inn over seg egen kropps endrede forutsetninger for å prestere og delta på ulike handlingsarenaer er en tung prosess. En prosess som kan starte brått med beskjed fra lege om noe nylig oppdaget. For andre kan det være snakk om en lengre vei med økende fysiske smerter, plager og nedsatte fysiske funksjoner. Egen erkjennelsesprosess rundt fysisk helse kan omfatte sjokk og vantro, benektelse og ignoranse, redsel, endrede fremtidsutsikter, redefinering av hvem man er, hvilke drømmer og planer som er realistiske, opplevelse av tap.


I alt dette er det svært vanlig å kjenne på sterke sorgreaksjoner. I kampen om å ta tilbake hverdagen er det viktig å ta disse på alvor og erkjenne at man står i reell sorg over hvilken vei livet tok. Kjenne og akseptere hvordan det påvirker en selv og de rundt. Evne til å akseptere de nye betingelsene i livet er en forutsetning for å klare å ta seg videre, fysisk som psykisk. Akseptere nytt funksjonsnivå og legge forventingene til seg selv deretter. Dette krever beinhard innsats, og det tar tid. Det kan være en ensom prosess om man ikke deler den med sine nærmeste, som noen velger å la være. Enten for å skjerme sine nærmeste, eller for å skjerme seg selv. Andre kan kjenne på at de ikke synes de har noen å dele med.


Deling er styrke, om enn man kjenner seg aldri så svak eller redd. Deling er erkjennelse, si det høyt, se seg selv i den sammenhengen man befinner seg i og som man skal leve livet i. For noen vil det være nyttig å oppsøke profesjonell hjelp for å sortere egne reaksjoner, følelser og tanker – for å få hjelp til å takle sorgreaksjoner og komme frem til en aksept for ny livssituasjon og de nye premissene.

——